Det er ikke mange norske popartister som har opplevd en så svimlende popularitet i hjemlandet som Gluntan i sine aller mest hektiske år fra 1968 til 1971. Det startet med debutsingelen i 1968 "Langs hver en vei" som solgte i overveldende 65.
000 eksemplarer og kulminerte med gruppens fjerde album "Gluntan i studio" som i 1971 ble den aller første europeiske LP som solgte til diamantplate i Norge.Det aller største Gluntanåret var 1969. Da VG-listen oppsummerte året, var det mange store navn involvert.
Fleetwood Mac, Bee Gees, Inger Lise Andersen og Elvis Presley, for å nevne noen. Men det var bare Beatles som hadde flere og høyere plasseringer på hitlisten enn Gluntan. "La oss leve for hverandre", "Langs hver en vei", "Doktor E.
Wang", "Vi vil gi" og "Amors piler" var alle store norske hits.Alle i Norge over 40 år, og ganske mange yngre, knytter umiddelbart assosiasjoner til disse låttitlene.Ikke alles assosiasjoner er udelt positive.
På slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet var Gluntans popularitet så overveldende at det også slo negativt ut i noen leire. Var du ung, opprørsk og musikkinteressert i 1970, hatet du Gluntan dypt og inderlig.
Gluntan henvendte seg til ganske andre enn det tradisjonelle kjernepublikummet i rocken fra 15 til 25. Gluntanmusikken var melodiøs, vennlig - rett og slett trivelig - og representerte noe ganske annet enn den opprørsgenerasjonen en forbinder med slutten av 60-tallet.
I dagens lys ser en likevel at Gluntans visuelle uttrykk i logoen og på platecoverne ikke lå fjernt fra den tidens popart, og at de kledde seg tett inntil motebildet fra Carnaby Street. Samtidig har innspillingene en helt annen varme og tilstedeværenhet enn svensktopp-bølgen den etterhvert ble grundig assosiert med.
I 2005 og utover tipper vi de aller fleste vil kunne tralle ubekymret med på noen av norsk pops mest fengende øyeblikk uten at de gamle fiendebildene fra generasjonskrigen dukker opp. Vokalist Ørnulf Holthes varme nærvær er selve identifikasjonen av det klassiske Gluntan.
Han startet gruppen i 1965 sammen med to kolleger på postkontoret i Trondheim; Hans Thoresen og Torbjørn Strøm. Trioen kalte seg Gluntarna og spilte sjømannssanger og svenske viser og fikk sitt første faste spillested på Naustloftet hos Trondheims legendariske kafèvert Martin Michalsen.
Michalsen fikk dem til å trønderifisere navnet til Gluntan og var medvirkende til at gruppen ble koblet til plateselskapet EMI.Da bandet sjokkdebuterte med "Langs hver en vei" hadde de blitt en kvartett med Øystein Mihle fra The Saunters.
Debutsinglen var en amerikansk countrylåt med norsk tekst av Gluntan selv. Men EMI koblet gruppen med Fredrik Friis som ble deres hovedsamarbeidspartner. Han skrev norsk tekst til de fleste av gruppens største hits.
Som regel var det norske versjoner av låter skrevet av skikkelige cowboyer som Merle Haggard, Buck Owens, Kris Kristofferson og Albert Hammond. Men "Doktor E. Wang" var en norsk versjon av Liverpool-gruppen Scaffolds "Lily the pink".
I sin lett identifiserbare bandbuss Hjørdis turnerte Gluntan Norge på kryss og tvers, og de fortsatte å være en publikumsmagnet på konserter og dansetilstelninger lenge etter at andre hadde tatt over tronen som de aller største innen platesalg.
Utover 70-tallet begynte besetningen i Gluntan å endres. I en lang periode var hverken Ørnulf Holthe eller Øystein Mihle med. Men midt på 80-tallet møttes originalbesetningen for å feire 20-årsjubileum.
Med seg hadde de Dagfinn Ellefsen (fra Bugges Firo og fra trioen Ørnulf og Sluskan med Holthe og Mihle) som ekstra styrke. Gjenforeningen ble så vellykket at bandet for andre gang besluttet å gjøre Gluntan til et proffband.
Og slik har bandet fortsatt i imponerende nye 20 år. Riktignok er nå bare Øystein Mihle med fra besetningen fra den gang de platedebuterte. Men den spesielle Gluntan-kloa er fortsatt inntakt.
